Du snakker bare med meg fordi jeg er norsk

 

"120 år etter at jeg kom til Jerusalem vil mine etterkommere boikottes av norske kunstnere."

 

Jeg annonserte nylig at jeg kom til å kjøpe to flasker champagne til venn, forfatter og anti-sionist Morten Strøksnes hvis noen bak den nye oppfordringen til kulturell og akademisk boikott sto fram som tilhenger av tostatsløsning.

Og sannelig, Benjamin E. Larsen hadde ikke bare signert oppropet, men vært med som  ”høringsinstans” (hans anførselstegn). Han står blidt fram som tilhenger av tostatsløsning, og er åpen for at palestinske flyktninger og deres etterkommere bosettes permanent på Vestbanken og Gaza.

Alle kriterier er dermed oppfylt, og her må det kjøpes champagne.

Benjamin E. Larsen ligger altså tett opp til moderate palestinere og arabere, og står følgelig  i opposisjon til PLO, Hamas, Hizbollah, Fatah, mesteparten av ytterste venstre i alle land og store deler av den internasjonale BDS-bevegelsen. Jeg kjenner en del av de andre som har skrevet under det norske boikottoppropet, og Larsen er nok ikke helt på linje med dem, heller. Larsens forslag til løsning ligner derimot litt på tilbudet Ehud Barak kom med til Arafat i 2000, og som Olmert tilbød Abbas i 2007.

Larsen mener omtrent det samme som mange av de han vil boikotte, og er uenig med mange han er villig til å snakke med. Kanskje mange av de som skriver under er som ham. Det var ikke så lett å gjette seg til det ut fra teksten til boikottinitiativet.

Larsen gjør seg tanker om mine motiver, og han har helt rett: Jeg mistenkte initiativtagerne bak denne boikotten av Israel for å delegetimere staten Israel.  Jeg noterer forøvrig at ingen andre har giddet å svare på min utfordring. Mine mistanker henger sammen med noen av mine erfaringer i den kjedelige, kjedelige israeldebatten:

Da jeg kritiserte at tilhengere av terrorisme og folkemord kuppet en demonstrasjon utenfor Israels ambassade i mai i år (Hizbollahflagg vaiet, Folkvord ropte på offentlig anerkjennelse av Hamas.), var det ikke en, ikke en profilert palestinasympatisør som uttrykte den minste form for støtte eller en gang sympati.  I stedet ble jeg ganske kraftig angrepet i avis, radio og fjernsyn av Petter Eide i Norsk Folkehjelp, som mente at alle krefter måtte delta i denne markeringen. (Petter: Si fra hvis du mener dette ikke stemmer.) At folk ikke anstrenger seg for å støtte meg har jeg ikke noe problem med, det påfallende her er at jeg ikke har observert noen debatt rundt temaet blant palestinaaktivister. Moderate krefter tror kanskje de må stå sammen med sjuke folkemordsfanatikerne, selv om de har nesten motsatte agenda. Dette er temmelig kjent fra venstresidens historie. Derfor ender moderate opp med å hylle Folkvord når han roper på Hamas. Kanskje, Larsen, er det derfor du skriver under på en tekst som ville tilfredsstilt den mest blodtørstige fanatiker.

Ingenting av dette spiller den minste rolle for israelere eller palestinere, ærlig talt. Men lever jeg i et land der jeg oppfatter at kunstnere og akademikere går sammen for å dyrke sitt eget hat og sine fordommer så trenger jeg ikke sitte og se på det.

Det hele koker jo ned til at Larsen ikke ville hatt denne samtalen med meg hvis jeg var en israeler som han og boikottmiljøet mente var holdningsmessig “uren”. Han ville ikke kjøpt mine bøker og han ville unngått avisen jeg skriver i. Ikke på grunn av kvaliteten (streit nok) men på grunn av bakgrunn og statsborgerskap. Det sier alt om hva slags bevegelse dette er.