Damascusaffæren

 

Meg i Ummayyad-moskeen i Damaskus. Synes jeg ligner litt på Gullvåg her.

 

Når man debatterer i etermedier handler det egentlig bare om å være frekk nok, om å si ting som ikke kan dobbeltsjekkes der og da.

Jeg var nylig i debatt med Harald Stanghelle i Kulturnytt. Jeg utfordret ham på at han antydet at Frankrike hadde sensurert Håkon Gullvågs bilder av hensyn til Israel, mens mye tyder på at bildene ble fjernet fordi de ble oppfattet som pro-israelske.  Stanghelle svarte at det var “mange forskjellige” versjoner av hva som hadde skjedd. Men er det det?

AFP meldte at det var iranske pilgrimer som hadde klaget.  Denne nyheten er også tilgjengelig på arabisk.

Aftenposten selv  skriver 25. oktober at “Ifølge kultursenterets direktør var det lokale studenter som hadde misoppfattet bildenes innhold i proisraelsk retning, og at dette var hovedårsaken til at den franske ambassadøren valgte å ta vekk to av bildene av sikkerhetshensyn.”

Adressa skrev 19. oktober at “To verk fra utstillingen hans ble fjernet etter reaksjoner fra syriske studenter. Studentene tolket kunstverkene som reklame for Israel.”

Ramallah-avisen Al-Ayyam skriver at bildene ble fjernet på grunn av” tilbakemeldinger fra misfornøyde studenter”.

Så ok. Det er forskjellige versjoner. Iranere på pilgrimshotell. Studenter. Kanskje syriske studenter.  Men Stanghelles versjon om at dette har noe med Frankrikes ambisjon om å tilfredsstille israelere finnes det ingen indisier på overhodet. I stedet for å innrømme dette sa han “det finnes mange versjoner”. Stanghelle finner på ting og sier etterpå at det finnes “mange versjoner”. Alle kan gjøre sånn. Det er ikke så bra.

Stanghelle sa i samme intervju at det “er ikke som Gabrielsen tror”, at norske ambassader hadde betalt noe for dette. Men Jonas Gahr Støre sa noe annet: “Gullvåg søkte Norges ambassade i Damaskus om støtte til dekning av utgifter spesielt til transporten av utstillingen fra Beirut til Damaskus. Ambassaden imøtekom denne søknaden med 35 000 kroner. I sin beslutning la ambassaden vekt på at Gullvåg er en etablert og anerkjent norsk kunstner, og at utstillingen hadde gode muligheter til å bli vel mottatt av det lokale kunstpublikum.”

Radio, altså. Man kan si omtrent hva man vil.

Siste: Fredag 29.10 har VG en dobbeltside om saken (ikke på nett) der de vier mye oppmerksomhet til at Gullvågs bilder er blitt fjernet, men de oppgir ikke hvorfor.

Du snakker bare med meg fordi jeg er norsk

 

"120 år etter at jeg kom til Jerusalem vil mine etterkommere boikottes av norske kunstnere."

 

Jeg annonserte nylig at jeg kom til å kjøpe to flasker champagne til venn, forfatter og anti-sionist Morten Strøksnes hvis noen bak den nye oppfordringen til kulturell og akademisk boikott sto fram som tilhenger av tostatsløsning.

Og sannelig, Benjamin E. Larsen hadde ikke bare signert oppropet, men vært med som  ”høringsinstans” (hans anførselstegn). Han står blidt fram som tilhenger av tostatsløsning, og er åpen for at palestinske flyktninger og deres etterkommere bosettes permanent på Vestbanken og Gaza.

Alle kriterier er dermed oppfylt, og her må det kjøpes champagne.

Benjamin E. Larsen ligger altså tett opp til moderate palestinere og arabere, og står følgelig  i opposisjon til PLO, Hamas, Hizbollah, Fatah, mesteparten av ytterste venstre i alle land og store deler av den internasjonale BDS-bevegelsen. Jeg kjenner en del av de andre som har skrevet under det norske boikottoppropet, og Larsen er nok ikke helt på linje med dem, heller. Larsens forslag til løsning ligner derimot litt på tilbudet Ehud Barak kom med til Arafat i 2000, og som Olmert tilbød Abbas i 2007.

Larsen mener omtrent det samme som mange av de han vil boikotte, og er uenig med mange han er villig til å snakke med. Kanskje mange av de som skriver under er som ham. Det var ikke så lett å gjette seg til det ut fra teksten til boikottinitiativet.

Larsen gjør seg tanker om mine motiver, og han har helt rett: Jeg mistenkte initiativtagerne bak denne boikotten av Israel for å delegetimere staten Israel.  Jeg noterer forøvrig at ingen andre har giddet å svare på min utfordring. Mine mistanker henger sammen med noen av mine erfaringer i den kjedelige, kjedelige israeldebatten:

Da jeg kritiserte at tilhengere av terrorisme og folkemord kuppet en demonstrasjon utenfor Israels ambassade i mai i år (Hizbollahflagg vaiet, Folkvord ropte på offentlig anerkjennelse av Hamas.), var det ikke en, ikke en profilert palestinasympatisør som uttrykte den minste form for støtte eller en gang sympati.  I stedet ble jeg ganske kraftig angrepet i avis, radio og fjernsyn av Petter Eide i Norsk Folkehjelp, som mente at alle krefter måtte delta i denne markeringen. (Petter: Si fra hvis du mener dette ikke stemmer.) At folk ikke anstrenger seg for å støtte meg har jeg ikke noe problem med, det påfallende her er at jeg ikke har observert noen debatt rundt temaet blant palestinaaktivister. Moderate krefter tror kanskje de må stå sammen med sjuke folkemordsfanatikerne, selv om de har nesten motsatte agenda. Dette er temmelig kjent fra venstresidens historie. Derfor ender moderate opp med å hylle Folkvord når han roper på Hamas. Kanskje, Larsen, er det derfor du skriver under på en tekst som ville tilfredsstilt den mest blodtørstige fanatiker.

Ingenting av dette spiller den minste rolle for israelere eller palestinere, ærlig talt. Men lever jeg i et land der jeg oppfatter at kunstnere og akademikere går sammen for å dyrke sitt eget hat og sine fordommer så trenger jeg ikke sitte og se på det.

Det hele koker jo ned til at Larsen ikke ville hatt denne samtalen med meg hvis jeg var en israeler som han og boikottmiljøet mente var holdningsmessig “uren”. Han ville ikke kjøpt mine bøker og han ville unngått avisen jeg skriver i. Ikke på grunn av kvaliteten (streit nok) men på grunn av bakgrunn og statsborgerskap. Det sier alt om hva slags bevegelse dette er.

Vil jeg endelig måtte svi for min hazard- og champagneteknikk?

Jeg har ved flere anledninger lovet champagne hvis mine antagelser og teorier blir motbevist. Jeg vil faktisk aller helst bli motbevist. Jeg vil gjerne tro at folk er bedre enn de virker. Litt champagne er en lav pris å betale. Som respons på min siste champagneutfordring har jeg nå fått denne fra Benjamin E. Larsen.

Morten Strøksnes må nok få sjampanje. Eg var en av underskriverane av oppropet ved lansering, og har ingen problem med ei tostatsløsning. Den kan ta utgangspunkt i Oslo-avtalen eller vegkartet, det spiller forsåvidt ingen rolle. Flyktningespørsmålet er kilent, men du har heilt rett i at det er svært vanskelig å se for seg at millionvis med flyktningar og deres etterkommerar skal bosettes i dagens Israel.

Siden du tar deg friheter med å tillegge boikottilhengerar motiv, tar eg meg den frihet å tillegge deg følgande motiv: Du ønsker å hevde at boikotten inngår i et større prosjekt for å delegitimere staten Israel. Det gjør den ikkje. Spørsmålet om kva fredsløsning kvar underskriver ser for seg er i grunn ikkje så interessant. Det som forener underskriverane er oppropet. Verken meir eller mindre. Derfor er det umulig å svare på spørsmålet ditt om kva vi “står for” på vegne av alle underskriverane.

Dette er den allmenne praksisen når en skriv og underskriv opprop. Eg kan ikkje se noen god eller åpenbar grunn til at denne praksisen bør fravikes i tolkinga av dette oppropet i større grad enn andre.

Eg har også vært involvert som “høringsinstans” i forbindelse med skrivinga av oppropet, og lest diskusjonane som har leda fram til oppropsteksten. Når du hevder at de som står bak oppropet bevisst eller ubevisst har en skjult agenda (er en bevisstløs agenda mulig?), må du også gjerne hevde at eg lyg, men eg har ikkje sett snev av diskusjon om kordan staten Israels eksistens skal undergraves. En trenger ikkje være ekstremist sjøl om en er aktivist.

Mi forståing av virkemidlet å boikotte den “eine staten” – det er jo forsåvidt bare en stat enn så lenge – er at det er meint å bygge opinion innenlands (for at norske myndigheter skal ta initiativ til meir effektive tiltak) og i Israel (for at israelske borgerar skal kreve endring av politikken lederane deres fører). Boikotten må ha sjølsagt ha ei viss oppslutning om det skal være mulig.

Det er mulig prosjektet er naivt, men det er jaggu ikkje mindre naivt enn forestillinga om at dagens norsk-israelske samarbeid på noen måte bidrar til ei fredelig løsning. Fra mitt ståsted er det slik at om det er noen som virkelig burde støtte boikotten, er det nettopp de som ønsker ei tostatsløsning, fordi dagens israelske politikk kontinuerlig undergraver denne muligheta, et syn også mange israelske sionistar deler, til dømes her.

Jeg svarer: litt senere. Noe annet ville vært lite gentlemanaktig.

Til deg som vil boikotte

Noen norske kunstnere og akademikere har gått sammen om et opprop for boikott av Israel.  Jeg har noen oppfordringer til initiativtagerne:

Kjære Sonja Krohn, Tore Sivertsen og Ebba Wergeland. Dere har skrevet en temmelig ram tekst i forbindelse med deres oppfordring til boikott! Det er mye der jeg mener jeg ikke stemmer, men det får vi ta en annen gang. Akkurat nå er jeg interessert ikke hva dere tror men i hva det er dere egentlig mener.

Er dere for en tostatsløsning? Det står ingen ting om det i teksten som ligger til grunn for oppropet.

Teksten nevner  ”Israels okkupasjon”. Dere vet at mange nordmenn tenker på Vestbredden i denne sammenheng. (Og de tenker på  Gaza, som jo ikke lenger er okkupert men Hamas har vitterlig ikke kontroll over luftrom eller ankomst fra havet.) Men mener dere det? Jeg er temmelig sikker på at dere mener at hele Israel utgjør okkupasjon. Hvis noen av tekstforfatterne  vil gå ut offentlig og støtte en fredelig tostatsløsning der palestinske flyktninger og deres etterkommere får verdig liv og  like rettigheter i den palestinske staten, skal jeg kjøpe to flasker champagne til Morten Strøksnes. Han har skrevet under hos dere. Det var enten ham eller Jan Vardøen, men Vardøen har drikke fra før.

Hvordan kan jeg være så skråsikker? Fordi det ville vært så rart hvis dere jobbet for det samme som Barak tilbød Arafat i  2000. Men dere skriver ingen ting om deres motstand mot tostatløsningen, og lar velmenende folk skrive under og støtte dere i god tro.

Hvis dere mot formodning går inn for en tostatsløsning der befolkningssammensetningen forblir omtrent som den er idag blir jo dette vanskelig å få til hvis man samtidig skal boikotte den ene staten, men det med champagnen står ved lag allikevel.

Støtter dere at alle palestinere skal bosette seg der de og deres forfedre bodde i 1948? Dette er et vanlig krav i den internasjonale boikottbevegelsen. Dere får selvsagt mene hva dere vil selv om gjennomføringen av et slikt prosjekt vil blir ekstremt dramatisk og nesten helt sikkert voldelig,  men hva med de som har skrevet under?

Og støtter dere i så fall tilsvarende rettigheter for andre folkeslag? Hvis ikke, hvorfor akkurat palestinerne?

Tør dere fortelle rett ut hva dere faktisk står for? Det kommer ikke så klart fram av teksten dere har laget.

Ønsker dere fred gjennom sameksistens og samarbeid, eller ønsker dere å fjerne Israel?

Det er et dårlig tegn når aktivister bruker “samarbeid” som et negativt ladet ord.